For at kriminaltekniske sammenlignings- og identifikasjonsundersøkelser skal anerkjennes som vitenskapelig pålitelige, tillatelige og akseptable, må de utføres med vitenskapelige metoder som alltid gir de samme resultatene.

Prosedyrene som følges i dag, og deres vitenskapelige grunnlag, er svært viktige for bevismaterialets bidrag til den rettslige vurderingen og for dets betydelige rolle i en domstols avgjørelse.

Internasjonalt står undersøkerne under press fordi de pålegges å foreta mer objektive identifikasjoner.

Juss og vitenskap konvergerte for første gang i 1997 i spørsmålet om sakkyndigbevis. Den 31. august 2004 fastsatte en arbeidsgruppe i ENFSI (European Network of Forensic Science Institutes) vitenskapelige identifikasjonskriterier innen kriminalteknikk.

Den 20. september 2016 offentliggjorde President’s Council of Advisors on Science and Technology (PCAST), et rådgivende organ bestående av ledende forskere, rapporten Forensic Science in Criminal Courts: Ensuring Scientific Validity of Feature-Comparison Methods (“Kriminalteknikk i straffedomstolene: sikring av den vitenskapelige gyldigheten til metoder for sammenligning av kjennetegn”). Rapporten anbefalte tiltak for å fremme en gyldig og evidensbasert bruk av kriminalteknikk i rettssalene.

Ideelt sett bør enhver laboratorieundersøkelse vise virkeligheten: Hvis det finnes et problem, bør den oppdage det og gi et positivt resultat, og hvis alt er i orden, bør den gi et negativt resultat. I praksis finnes det imidlertid ingen laboratorieundersøkelse som er fullkommen på denne måten.

Enhver laboratoriemetode har en feilrate. Metodefeilen kalles tilfeldig når den skyldes statistisk variasjon, og systematisk når metoden selv av ulike grunner ikke kan bestemme den målte størrelsen nøyaktig.

Ved tolkning av resultatene kan det derfor oppstå to typer feilaktige resultater:

• a) resultatet kan være falskt positivt; og
• b) resultatet kan være falskt negativt.

For å sammenligne laboratorieanalyser og avgjøre hvilken som gir de mest pålitelige resultatene, brukes begrepene sensitivitet og spesifisitet.

Sensitiviteten til en laboratorieundersøkelse gjelder dens evne til å identifisere positive resultater korrekt. En undersøkelse med høy sensitivitet gir derfor så få falskt negative resultater som mulig. Spesifisiteten gjelder omvendt evnen til å identifisere negative resultater korrekt. En undersøkelse med høy spesifisitet gir derfor så få falskt positive resultater som mulig.

Nøyaktigheten (accuracy) til en laboratorieundersøkelse avhenger av om den kombinerer høy sensitivitet med høy spesifisitet. I praksis varierer disse to størrelsene imidlertid ofte omvendt.

Undersøkelser med høy sensitivitet kan ha lavere spesifisitet og omvendt. Avhengig av saken må den sakkyndige velge den riktige balansen mellom sensitivitet og spesifisitet.

Anta for eksempel at sporene i en sak sammenholdes med registeret over uoppklarte saker. Da må det klart brukes en test med høy sensitivitet for å finne alle mulige treff.

Noen spor vil uunngåelig bli feilklassifisert som samsvarende, men dette er ikke avgjørende fordi hovedmålet er å ikke overse en uoppklart sak.

Når det senere besluttes å meddele det positive resultatet til de rekvirerende myndighetene, må kontrollen gjentas med en annen undersøkelse med høy spesifisitet for å minimere risikoen for et falskt positivt resultat. Å unngå at en uskyldig person utsettes for en uberettiget belastning, er like viktig som en korrekt rettspleie.

Sensitivitet og spesifisitet vurderes kvantitativt ved hjelp av følgende firefelttabell:

Derfor gjelder:

• α, de sant positive identifikasjonene.
• β, de falskt positive identifikasjonene.
• γ, de falskt negative identifikasjonene.
• δ, de sant negative identifikasjonene.
• α+γ, det totale antallet positive identifikasjoner.
• β+δ, det totale antallet negative identifikasjoner.

Sensitiviteten beregnes som forholdet α / (α+γ) og uttrykkes vanligvis i prosent.

Spesifisiteten beregnes som forholdet δ / (β+δ) og uttrykkes vanligvis i prosent.

For å håndtere disse spørsmålene er det, i tillegg til tradisjonelle mikroskopiske sammenligninger, utviklet metoder basert på spesialiserte matematiske kriterier og mønstergjenkjenning. Sammen med den tradisjonelle sammenlignende undersøkelsen bruker de en målbar vitenskapelig metode — Quantitative Consecutive Matching Striae (QCMS), det vil si en kvantitativ vurdering av fortløpende samsvarende striasjoner. Denne målbare prosedyren gir et høyere sikkerhetsnivå og dokumenterer undersøkerens og konklusjonenes pålitelighet overfor retten.

Som nevnt ovenfor er de kvantitative identifikasjonskriteriene som Biasotti og Murdock leverte til AFTE i 1997, følgende:

For tredimensjonale verktøyspor, når minst:

• To (2) forskjellige grupper, hver bestående av minst tre (3) fortløpende samsvarende striasjoner, forekommer i samme relative posisjon; eller
• Én gruppe på seks (6) fortløpende samsvarende striasjoner er i samsvar i et verktøyspor fra bevismaterialet sammenlignet med et prøvespor. (Det vil si bevis- og prøvespor frembrakt av det mistenkte verktøyet); og

For todimensjonale verktøyspor, når minst:

• To (2) forskjellige grupper, hver bestående av minst fem (5) fortløpende samsvarende striasjoner, forekommer i samme relative posisjon; eller
• Én gruppe på åtte (8) fortløpende samsvarende striasjoner er i samsvar i et verktøyspor fra bevismaterialet sammenlignet med et prøvespor. (Det vil si bevis- og prøvespor frembrakt av det mistenkte verktøyet).

Avslutningsvis er det, fordi anvendelsen av disse kriteriene fortsatt innebærer subjektivitet i opptellingen, gjennomført ytterligere forskning på automatisert matematisk sammenligning.